Søndag 27.02.2011

I dag er det søndag. Nå har det allerede gått to uker, og det har gått fort!

Klokka er 10.20 her i Panchgani, og der hjemme er klokka 05.50. Så dere ligger vel og sover.

Sola begynner å varme nå, og det er snart tid for en avslappende dag ved bassenget. Det er veldig mange gjester her på hotellet i helga, fordi det er festival nede i sentrum. De spiller musikk og det er masse å få kjøpt. Vi skal ned seinere i ettermiddag, når det ikke er så veldig varmt.

I går hadde vi en hektisk dag! Vi stod opp halv sju fordi vi skulle reise inn til Pune 07.30 på morgenen. Det var deilig å sitte i bilen å høre på gitarkameratene på iPoden og bare se på det fine landskapet :-) Akkuratt der og da var alt veldig bra :-)

Det tok i overkant av 2 timer fra Panchgani til Pune. Det lå en grå sky over Pune - veldig mye forurensing. Men da vi kom inn i byen var det greit. Men rundt 40 varmegrader, så det var ikke veldig deilig.

Sjåføren vi hadde kjørte fint nok, noen ganger litt for trægt spør du meg. Og noen ganger kjørte han som en idiot, spesielt da han kjørte på rødt lys å vi ble tatt av politiet. Da måtte Anette, Linn, Sandra & jeg sitte i bilen å vente på at han skulle få bota si. Han fikk bot på 700 rupi. For han er dette veldig mye. I norske kroner er det ca. 90.

Vi fikk en omvisning på Pune Universitet. Litt annen standard enn på universitetene hjemme. Altså ikke særlig fint. Men det var et stort område, så vi måtte gå en del, men ble også kjørt rundt til de forskjellige byggene.

Vi skulle møte en klasse studenter som utdannet seg til å bli lærere for lærere. Det var den forklaringen vi fikk på det. De satt mellom 4- 6 studenter sammen i gruppe, og vi norske studenter måtte sitte to og to sammen med dem, men noen av oss måtte sitte alene å snakke med dem. Jeg satt heldigvis sammen med Linn.

De spurste spørsmål om utdanningen vår, og om landet vårt. Vi stilte også de spørsmål.

Vi satt vel sånn rundt en time, skiftet gruppe sånn innimellom. Noen var lettere å snakke med en andre. Ei jente som jeg snakka med kom fra Thailand. Hun var veldig koselig å lett å snakke med. Hun la meg til som venn på facebook i dag :-) Hehe!

Når vi var ferdige måtte vi sitte på rekke og rad forran alle de andre studentene og lærerne mens de satt og så på oss. Plutselig så sa læreren deres at en av oss måtte opp å si noe om hva vi hadde lært etter denne interaction timen, samhandlingstimen! YES! Ingen av oss ville det, for vi visste ikke hva vi skulle si. Det er ikke så lett å høre hva de indiske studentene sier. Da er det hvertfall ikke lett å vite hva man skal si.

Ingen av oss ville som sagt opp å si noe i mikrofonen, og den indiske læreren ble litt irritert over at ingen ville.

Til slutt tenkte jeg bare at jeg måtte, fordi jeg ble så flau over oss alle sammen som bare SATT der. Så jeg reiste meg opp å gikk mot mikrofonen! Hadde ikke en anelse om hva jeg skulle si. Jeg husker ikke egentilg hva jeg sa, men jeg sa noe sånt som at det hadde vært en lærerik opplevelse for oss alle, og vi ble godt mottatt og fikk et innblikk i hvordan utdanningen for å bli lærer var i India i forhold til i Norge. Jeg sa at det var både likheter og forskjeller. Men jeg greide ikke å utrede noe mer om dette. Jeg sa takk for oss og at jeg håpet og se noen av dem på facebook! Da lo de godt. Vi utvekslet nemlig email sånn at vi kunne holde kontakten, dette var det lærerne som insisterte på. Jeg har blitt venn med jenta fra Thailand, men har ikke tenkt å legge til noen andre, for man blir ikke så godt kjent etter en time akkuratt.

Etterpå var jeg kjempe irritert å sint fordi ingen andre tok initiativ til å si noe forran forsamlingen. Så når vi kom ut av klasserommet var jeg så sinna at jeg begynte å grine! Klarte ikke holde det inne lengre. Det har vært mye å sette seg inn i, å mye som forventes at vi skal gjøre og ta på sparke. Mange skoler og studenter vi har besøkt hvor det forventes at vi snakker sammen, noe som ikke alltid er så lett. Men noen ganger går det greit :-)

Men i går fikk jeg rett & slett nok! Jeg sa det til de andre jentene her, hvordan jeg opplevde det, og syns at flere burde delta mer aktivit, og ikke bare de samme hver gang. Jeg har bare følt at det forventes at jeg sier noe, men det orker jeg ikke hver gang.

Anne Marie (læreren som er her med oss) kom bort til meg da jeg stod for meg selv å gråt, og lurte på hva det var. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde det og at jeg hadde fått nok, og følte at jeg dumma meg så ut når jeg stod der forran alle de andre og skulle si noe som jeg ikke var forberedt på i det hele tatt. Hun gav meg en god klem og sa at jeg var kjempe flink.

Det hjalp veldig, og de andre jentene sa også at det var bra det jeg sa, så jeg får bare stole på det :-) Men vi skal ha et møte alle sammen før Anne Marie drar hjem på tirsdag, så vi kan planlegge hvordan vi skal gjøre det da hun drar.

Så jeg var litt lei meg i går, men det gikk over etter hvert og vi fikk til slutt gå på kjøpesenter. Kjøpesenteret vi var på først var spesielt. Det var veldig høyt, mange etasjer. Vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll for å komme inn. Det var mest herreklær der, ikke noe særlig spennende. Jeg kjøpte meg tre 4 pakkninger med Red Bull for 810 rupi som er 101 norske kroner. Det er ikke så gale :-) Etter vi hadde vært på det ene shoppingsenteret, gikk vi på et annet. Men der gikk vi egentlig bare for å spise på McDonalds! De hadde jo ikke noe annet en vegetar mat eller kyllingburger. Nuggets hadde de, så jeg bestilte 6 biter nuggets, stor pomfri og stor cola for 144 rupi, som er 18 norske kroner :-D Det er SÅ billig!

Alle NØYT maten, det var så sinnsykt godt! Jeg fikk IKKE vondt i magen i det hele tatt i går, og det var fantastisk!

Vi så vidt kikka litt rundt på senteret, før vi gikk ut i gata for å gå litt rundt i selve byen. Der var det mye rart å se. Gamle tiggerdamer som var kjempe innpåslitne og holdt deg fast. Men vi skal ikke gi noe til noen har vi fått beskjed om.

Jeg kjøpte meg en kjempefin drømmefanger på en av butikkene i gata, men ellers handla jeg ikke noe.
Utenfor en av butikkene vi var inne på, møtte vi en gutt på rundt 10 år. Han gikk rundt å pusset sko for 5 rupi. Han pusset skoene til Heidi. Han var bare så skjønn.

Han pusset å pusset, skoene ble kjempe fine. Han spurte hvor vi var fra. Hedi gav ham 10 rupi, og jeg gav ham noen fordi jeg syns det var så fælt at en gutt på rundt 10 år måtte gå rundt seint på kvelden for å tjene penger. Han spurte om han kunne fortelle oss noe. Han sparte nemlig penger for å begynne på en bedre skole enn den han gikk på. Og da trengte han 450 rupi. Jeg spurte han om det var noen andre, kanskje voksne som kom til å ta pengene fra han om vi gav ham mer. Men han sa at før var det noen som tok de fra han, men ikke nå lengre. Så jeg håper jo det stemmer. Vi gav han rundt 500 rupi som er 63 kroner. Det er ingenting. Han kunne godt engelsk, og dersom han ikke hadde gått på skole, hadde han antageligvis ikke kunnet snakke et ord engelsk. Så vi stolte på denne hærlige gutten og jeg håper bare han får ha pengene for seg selv, og bruke de til noe bra :-)

Ellers er det mye rart å se i gatene. Små barn på 1 -2 år som sitter sammen med mor eller far på gata og tigger. Ei lita jente som satt helt naken på fortauet og gikk på do der, forran alle. Hunder som er så syke og tynne, at de bare ligger der og ikke orker å bevege seg av flekken. Mye elendighet. Det er spesielt fælt å se hvordan barna har det, de som lever i slummen og på gata.
Jeg er gla for jeg har det så godt!
I morgen starter en ny uke på New Era. Håper den går fort! Nå er det tid for å gå opp til bassenget og prøve å få litt farge :-)