Mandag 14.februar 2011 og Tirsdag 15.februar .2011

Heisann! Greetings from India!
Dette er en helt spesiell opplevelse. Har ikke enda fått grep om jeg syns det er greit eller ikke. Det er så annerledes enn man hadde forestilt seg.
Flyturen gikk helt greit. Heldigvis er vi mange sammen. Ellers hadde jeg aldri gjort dette.
På flyet fra London til Mumbai satt jeg bak en høy, kraftig engelsk mann som var kjempe plagsom. Han strekte henda bak og holdt over skjermen min så jeg ikke fikk se på film, han la sete helt bakover og moste meg nesten. Makan til folkeskikk!Maten på flyet var indisk. Den var ikke god i det hele tatt. Klokka fire på natta la jeg meg til å sove. Det var veldig vanskelig å få til. Men tror jeg fikk en time på øyet den flyturen.
Var glad da vi landa, men tanken på å skulle sitte i en taxi i fem timer etter en sånn flytur, var nesten ikke til å holde ut. Da vi kom ut av flyet var den en enorm trykkende luft. Det var vanskelig å puste rett å slett. Men etter litt ble vi jo vandt med det. Det var en del sikkerhetskontroller vi måtte gjennom, men det gikk veldig greit for alle sammen.
Da vi kom ut hvor taxiene ventet på oss, var det masse masse indiske mennesker der som også ventet på noen. Flere stod med store bilder av den de ventet på. En satt i et gitterbur med et SVÆRT våpen. Det var ekkelt. Han overvåket ventehallen, som var ute under et slags tak. Vi var akkuratt som kjediser da vi kom, alle stirra på oss og noen lo litt. Vi var tydelig veldig morsomme å se på :-)

Da vi stod og ventet på at alle skulle komme så vi kunne gå til taxiene, kom det plutselig en mann (som jeg trodde var en av sjåførene våre) og tok bagasjetralla mi, lempa opp flere kofferter som de andre jenetene gikk med i handa, og kjøre asted me tralla mi. Han sa han skulle hjelpe meg. Da tenkte jeg sevfølgelig at han var en utrolig vennlig og hjelpsom taximann. Men N E I D A!
Han var en sivil som så sitt snitt da vi uerfarne turister ankom. Han stilte seg opp blant de inderne vi skulle forholde oss til, og dermed lurte han meg litt. En frekkas altså. Jeg gikk ved siden av han for å holde øye med bagasjen, og han snakket til meg og spurte meg om masse rart. Han var veldig vanskelig å forstå. Men jeg var høflig, jeg trodde jo jeg skulle tilbringe de neste fem timene sammen med denne mannen. Da bagasjen var levert, sa han til meg at han skulle ha penger. Jeg hadde ingen penger. Han ville ha amerikanske dollar, pund, euro - you name it! Men det hadde jeg ikke. Han ble sinna, og det kom en annen inder som også hadde tatt bagasje for oss. Han var også sinna på meg da. Da jeg prøvde å forklare at jeg trodde han var sjåføren vår, og at jeg ikke hadde vært i India før og dermed ikke kunne vite noe om skikkene deres, ble han enda mer rasende. Men da ble jeg også sinna. Idiotisk! Jeg fikk et ganske dårlig førsteinntrykk av India. Men de er veldig fattige, så de prøver alt de kan å tigge til seg penger. Det kom også en dame med ei lita jente og ville ha penger. Men vi fikk beskjed av en ansatt på flyplassen at vi IKKE skulle gi noen noe. Mennene ble forbanna og gikk etterhvert sin vei etter å ha fortalt meg hvor skuffa de var over meg.

Vi satte oss omsider i bilen etter en time på flyplassen i Mumbai. På med setebeltene og fram med kameraet :-) Jeg skal legge ut bilder fra bilturen så snart jeg får lasta de opp på bloggen. Har fryktelig dårlig internett her!
Må sitte rundt forbi, ute og inne, for å være heldig å få 2 signalstriper.

Da vi satt i bilen og kjørte forbi de indiske folkene fikk de jo sjokk! De kjørte nesten av veien da de så oss. Noen biler kjøre opp på sida av oss, rulla ned vinduene og hilste. De lo og sa til ungene sine i baksetet at de måtte rulle ned vinduene å se på oss. Haha! Guttene og mennene var mest begeistra, og veldig vennlige. Damene var mer likegyldige. De fleste syns det var kjempestas å bli tatt bilde av på mopedene sine, i busser, ved veikanten - you name it!

Det er så mye å fortelle om den turen altså, det var en så vanvittig spesiell opplevelse.

Da vi kom fram til hotellet etter å ha sittet i bilen i over fem timer, var vi slitne og leie. Vi fikk sette fra oss bagasjen på rommet og så var det middag. Vi fikk masse indisk mat. Mye av det var greit, men ikke kålormene i suppa vi fikk til forrett. Det var minst tre av oss som fikk orm i suppa! Deilig eller?

Da kvelden kom og vi skulle sove, gikk det ikke! Da kom angsten virkelig! Fikk rett å slett panikk, og lengtet veldig hjem . . . det var grusomt! Jeg hadde egentlig bare lyst å komme meg hjem så fort som mulig! Da var klokka over halv ett på natta. Men heldigvis ligger jeg ved siden av Anette, så jeg spurte om ho var våken. Vi snakka litt om det, og kom fram til at det var en naturlig følelse :-) Det er jo veldig rart å være så langt vekke fra det kjente&kjære. Jeg hadde bare så lyst å ringe mamma&pappa å grine, men det koster kanskje 30 kr. per minutt, så det gikk ikke for en fattig student. Det er ikke greit å ikke ha mulighet til å snakke med noen hjemme når vi selv vil. Alt er avhengig av internett forbindelse og pc.

I idag, tirsdag 15. februar, har vi vært på kurs på en av skolene vi skal være på i to uker. Det var et kurs om diskurser og moral, altså noe de legger vekt på på den skolen, New Era High School. Det var spennende og utfordrende å skulle fortelle sine egne tanker rundt et tema i plenum. Men det gikk bra, og alle var flinke. Vi hadde kurs fra ti om morgenen til fem om ettermiddagen. Hadde lunsj mellom tolv og halv to da, så det var okay.

Da vi satt på det rommet hvor kurset ble holdt(bare for oss studenter) kom det plutselig en liten søt apekatt snikende inn vinduet. Han ville gjerne være med. Men bli raskt jaga ut igjen av en indisk lærer :-) Det var apekatter over alt på skoleområdet. Den ene kom klatrende opp på muren da vi stod ved skoleporten. Han kikket på oss rare hvite mennesker, og håpte på at vi skulle gi han noe, eller at det var noe han kunne stjele av oss. Da jeg åpna sekken min for å ta ut kameraet, strekka han seg for å kikke hva jeg hadde oppi der. Det var en spesiell opplevelse. Vi fikk også sett tre eseler som leika seg på en liten lekeplass. Den ene rulla seg rundt på bakken, mens de andre to lekte sammen. Det var også mange gjeiter i gatene. Fine rekvisitter når vi skal fortelle eventyret om bukkene bruse :-) Haha!

Ellers i dag fikk jeg høre av lærerne at jeg hadde et veldig fint navn. Men sikkert for det er så lett for de å huske :-)

Vi gikk til en dame som hadde en stoffbutikk hvor vi fikk velge ut stoff til arbeidsantrekket vårt, som er et tradisjonell indisk klesplagg/sett, og så gikk vi med stoffet til en skredder hvor han tok mål av oss. Han skal sy alle klærne våre.
Vi har hilst på utolig mange vennlige mennsker. Mange av butikkene er kjente med at det kommer studenter til Panchgani, og er veldig vennlige. De er også veldig interessert i å snakke med oss å vite noe om oss. Jeg gikk nesten glipp av omvisninga på skolen i dag, fordi en av de ansatte i kantina på skolen ville vite om hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi skulle der osv. Så jeg måtte spurte avste for å ta igjen de andre :-) Greit at de viser interesse for oss :-) Barna sa: Goodmorning Teacher! De var fantastisk hærlige. Ei lita jente som satt i gata, SMILTE så til oss da vi gikk forbi. Og mange av barna hilste på oss da vi passerte de.

Det tar heldigvis ikke lang tid å gå fra hotellet til de forskjellige skolene. Og heller ikke langt å gå til byen. Alt er også kjempe billig her.

Nå har vel dette innlegget blitt for langt for dere å lese, men viss du fortsatt leser nå, skal jeg som sagt få lagt ut noen bilder, kanskje jeg får det til nå etterpå. Men nå er klokka snart 23.30, og vi har en lang dag forran oss i morra med mye som skal skje og mange steder vi skal besøke. Vi skal også ha kurs i morgen, noe som krever enormt med konsentrasjon og energi. Jeg håper og tror det skal gå bedre i natt, at jeg kommer til å få sove. Jeg har fått to ekstra puter, og et ekstra teppe. Håper det kan hjelpe. Det er om kvelden når man skal sove at man tenker og gruer seg for ting. Det er trist å deprimerende, faktisk! Men jeg er glad for hvert minutt, hver time og hver dag som går - og som har vært fin. Håper dagen i morgen blir like fin som i dag.
Jeg savner dere der hjemme. Dere vet ikke hvor godt dere egnetlig har det - jeg vet nå hvor godt jeg har det i Norge :-) Det er sikkert å visst :-) Vær glade for det dere har og dem dere har det sammen med! Det er viktig :-)

Håper dere har det bra, og at dere vil fortsette og følge med på bloggen. Jeg skal prøve å blogge i morgen om jeg har internett.