All our dreams can come true, if we have the courage to pursue them- Walt Disney

Tenkte jeg skulle ta med søknaden min også, så kan dere lese den om dere vil :-)

Namasate! Jeg heter Kristina Skeie, er 23 år gammel og kommer fra Sirdal. Jeg går siste året av min førskolelærerutdanning ved HiT, avdeling Notodden. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å være en av dem som får lov å reise til India i siste praksisperiode.
Det er mye jeg kunne skrevet om hvorfor nettopp jeg er en av dem som burde få lov å reise til India for å ha praksis. Jeg har jobbet hardt de to siste årene på skolen for å få gode karakterer og for å få gode evalueringer fra mine to forrige praksisperioder, slik at jeg har et godt utgangspunkt for å oppfylle ønsket om å få ha praksis i India. Jeg ble også veldig inspirert av studentene som hadde foredrag om sin praksisperiode, da de var i Panchgani, India. Jeg fikk et inntrykk av at det hadde vært utrolig lærerikt, men samtidig utfordrende og krevende på en helt annen måte enn praksisen i Norge.

Jeg ser på denne muligheten som en stor utfordring og privilegium. Det er ikke hver dag man får en slik sjanse, og jeg vil nødig la den gå ifra meg uten å ha gjort mitt aller beste.
Jeg ønsker å ha praksis i India fordi jeg ønsker å få kjennskap til det Indiske samfunnet, kulturen, religionene, skikkene og tradisjonene. Norge er i dag et flerkulturelt samfunn preget av ulike religioner. I rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver, side 39, står det at barnehagen må ta hensyn til barnets forutsetninger og den enkeltes hjems kulturelle og religiøse eller vedimessige tilknytning. Et møte med noe som er forskjellig fra hva man er vandt til gir mulighet for å utvikle en positiv holdning og nysgjerrighet ovenfor ulike mennesker og ulike kulturers likheter og ulikheter. Ved selv å kjenne på følelsen av å være sårbar og fremmed i et nytt land, vil jeg lettere kunne vise empati for barn og deres foresatte da de skal venne seg til en ny hverdag i Norge, som er et fremmed land for dem. Jeg tenker at frykt for det som er fremmed og ukjent for oss, skaper splittelser mellom mennesker. Kunne vi bedre forstå hverandre, respektere at alle er forskjellige, men samtidig dra nytte av alle de ressursene de ulike menneskene sitter inne med, kunne vi lært mye om hverandre. Barn er barn, selv om de kommer fra India eller Norge. De er selvstendige individer som både tenker, føler og handler.
Jeg er nysgjerrig på hvordan barnehagene og skolene arbeider. Har de rammeplan slik som vi har, eller har de en annen versjon av et slikt styringsdokument? Kan jeg se de ulike fagområdene i rammeplanene i barnehagene og skolene i India, slik som jeg kan i Norge? Hvordan kommer barns medvirkning frem, eller legges det vekt på i det hele tatt?
Norge er et land hvor vi har statsreligion. India har ikke statsreligion, men de har flere religioner som hinduismen, islam, buddhisme og kristendom m. flere, og derfor lurer jeg også på om religion preger hverdagen til barna, eller om man ikke ser noe form for religionspåvirkning i barnehagene og skolene. Det er spesielt interessant siden vi har både RLE og samfunnsfag dette året, to fag som står sterk og kan være til stor hjelp i praksisperioden i India.
Jeg er sikker på at jeg kommer til å vokse som menneske etter en praksisperiode i India. Jeg trenger å vokse å få flere erfaringer, bli mer selvstendig og virkelig reflektere over egen yrkesutøvelse. Etter en praksisperiode i India vil jeg komme til å få kunnskaper om hvordan jeg som førskolelærer ønsker å jobbe med barn på. Hvordan er jeg som omsorgsperson, oppdrager, samspillspartner, kollega og leder?

Jeg håper at jeg gjennom denne søknaden har fått fortalt litt om hvorfor nettopp jeg skal få lov å reise. Jeg kommer til å få et personlig utbytte av en slik opplevelse, men også et faglig utbytte. Det kommer nok spesielt til syne når man er i landet og får observere og ta innover seg alle inntrykkene og reflektere alene og sammen med de andre studentene om hvilket faglig utbytte vi sitter igjen med, og tilegner oss underveis.